– Gjeld var noe av det verste jeg visste. Det hang ved meg helt til jeg var langt oppe i 30-årsalderen. Jeg ville helst ikke låne penger.
Dette er ett av minnene min far Gunnar Glimsdal, født og oppvokst i beskjedne kår på et småbruk på Vestre Toten, ofte delte med meg. Men Gunnar var bondesønnen som tidlig bestemte seg for hva han ville bli når han ble stor: kontormann.
Gunnar Glimsdal (født 9. juni 1929 på Bøverbru, Vestre Toten) var sønn av gardbruker Sylfest Glimsdal (født 1896 i Bøverdalen, Lom) og Tora Nikoline Glimsdal, f. Fjeld (født 1901 i Fjeldsbygda, Etnedal). Tora og Sylfest giftet seg i 1921 i Aas kirke på Vestre Toten, og slo seg ned på gården Rødnes på Bøverbru. Gunnar ble født hjemme på Rødnes som det fjerde barnet i en søskenflokk som til slutt skulle telle seks. Hans søsken var: Olav (født 1924), Arvid (født 1925), Dagmar (født 1927), Torgrim Sverre (født 1931) og Thor (født 1933). De to yngste i flokken ble født hjemme på gården Vien nær Reinsvoll dit familien flyttet i 1930.
Mor til den store barneflokken, Tora Nikoline, døde i februar 1933 av blodpropp, bare 12 dager etter at yngstemann Thor ble født. Toras søster, den da 27-årige Tonette Fjeld flyttet til Vien fra Oslo der hun jobbet som husholderske. Tonette ble pleiemor for ungeflokken slik at familien kunne holdes samlet. «Tante», som aldri giftet seg, forble et fast holdepunkt for søskenflokken i Vien helt til hun døde 1. juledag 1987. Bestefar Sylfest døde i 1963.
I forbindelse med sin 50-årsdag i 1979 satte far Gunnar seg ned foran en lydbåndopptaker sammen med undertegnede og fortalte i en times tid om sin barndoms- og ungdomstid på Toten. Noe av det han fortalte tenker jeg kan være interessant for flere enn den nærmeste familien å ta del i. Her er noen utdrag fra samtalen.
«De harde 30-åra»
Far Gunnars første barndomsminner var naturlig nok fra «de harde 1930-åra». Han husker den tida og barneårene på Vien som så fattigslig «som det kan gå an å bli». Småbrukerne var noen av dem i den norske befolkning som ble hardest rammet av nedgangstidene, og Gunnar fortalte at hans far Sylfest måtte låne «smitt og smule» for å kjøpe gården Vien i 1930:
– Jeg har hørt at det i fjøset ikke en gang var et bånd til å binde den første kua i. Så det var å begynne helt på null på en nedslitt gård, fortalte han.
Gunnar filosoferte litt rundt dette med fattigdom:
– Har vi noe godt av det? Har vi noe vondt av det? Mens det står på så har en kanskje ikke noe direkte godt av det, men når jeg ser tilbake på det nå, så var dette med og stålsatte de av oss som vokste opp på den tida. Og gjeld, det var det verste jeg visste. Det hang ved meg helt til jeg var langt oppe i 30-årsalderen. Jeg ville helst ikke låne penger. Det var det verste jeg kunne gjøre. Far lånte penger for å kjøpe gården, men så skulle renter og avdrag betales, og hvor skulle kontantene komme fra? Det var hardt mange ganger. Strøm måtte vi ha, og da måtte lysregningen betales, og det greide vi ikke. Kontanter var ikke å oppdrive. Jeg husker mer enn en gang «lysmannen» kom innom og hadde knipetanga si i baklomma. Nå måtte vi betale eller så klippet han over ledningene. Det ble heldigvis aldri gjort, men det sto som en skrekk for oss. Jeg kan huske den forsmedelsen. Vi sto forundret å så på, vi unga. Det var hardt. Jeg er enig med tidligere statsminister Einar Gerhardsen, dette var «de harde 30-åra».
– Hadde dere strøm hele tiden mens dere bodde i Vien?
– Ja, jeg kan ikke huske annet enn at vi hadde elektrisk lys, men vi hadde noe som het «vippe». Som vil si at vi hadde et visst antall watt vi kunne bruke. Hvis vi brukte noe utover det, så slo vippa ut og alt ble mørklagt. Da «fortalte» vippa at nå brukte vi for mye strøm, så nå måtte vi kutte forbruket. Det var veldig fint på en måte, men litt for galt hvis du holdt på med et eller annet du trengte lys til.
Gunnar husker også forsmedelsen det var ikke å kunne betale for seg på butikken:
– Gjær måtte vi ha for å sette brød. Vi bakte all brødet sjøl. Jeg husker en gang jeg ble sendt til handelsmann Anders Sørbo oppe på Borgen for å kjøpe gjær. Vi hadde ikke så mye som 10 øre slik at vi kunne betale det det kostet. Jeg ble sendt til butikken med et egg for å bytte, slik at vi kunne få gjær.
Skoleminner
– Hvor begynte du på skolen?
– Det var på Rud skole på Bøverbru. Og der gikk vi i såkalt firedelt skole. Det vil si, første klasse gikk for seg selv, også var det annen og tredje, fjerde og femte, og sjette og sjuende. Det vil si at sjette og sjuende gikk i samme klasserom og på samme dag. Og likeså med fjerde og femte osv.
– Likte du å gå på skolen?
– Det tror jeg vi gjorde alle unga, for når vi gikk på skolen så hadde vi fri fra arbeid hjemme. Hjemme måtte vi «gjøre noe» som vi sa. Det gjaldt oss alle: Skolen og skolearbeid, det var likesom en «fritidsbeskjeftigelse» det. Slik jeg husker det. Vi var glade i skolen og ikke minst friminuttene! Da var det tjo og hei! Det var fotballkamp hvert eneste friminutt om sommeren. Ellers gikk vi på ski langt ned over Rudsjordet og opp igjen. Ja, skolen var ålreit den!
– Opplevde du noen form for klasseskille på skolen? Der var det jo unger fra alle familier, storgarder og smågarder?
– Direkte klasseskille var det kanskje ikke. Slikt kom an på læreren. Men jeg tror nok vi følte oss litt som fattiggutter for vi hadde ikke så fine klær. En måtte gjerne sette seg i respekt på en annen måte enn å være fin – og det var gjerne med knyttnevene! Vi måtte være sterke og måtte kunne hevde oss i slåsskamp. Jeg husker godt at det å slippe en fjert, slik at den kunne høres, kunne ikke vi fattiggutta gjøre, for da ble vi erta. Men det er så merkelig at sønnen til en storbonde, han kunne godt gjøre det – og da var det likesom bare morosamt. Vi utnyttet dette på den måten at når en av de «rike» unga sendte en høylydt fjert, så kunne vi «fattige» sende sånne lave uten at noen hørte det. Vi visste at var det «sjefen» som kom til å få skylda for duften uansett, fortalte far Gunnar med et lunt smil.
Fritidssysler
– Hadde dere tid til noe foreningsliv, speidervirksomhet?
– Ja, speidervirksomhet var vår fritidsbeskjeftigelse ved siden av ungdomsforening eller «Yngres» (Indremisjonen). Jeg skulle egentlig ha begynt i speider’n da jeg var 11 år, altså da krigen brøt ut. Men da fikk jeg ikke lov til å begynne for «quislinga» la ned alt som het speiderarbeid. Alt lå nede helt til 1945. Da starta jeg opp.
– Hvordan var «Yngres»?
– Det foregikk på det lokale bedehuset. Lokalet het «Trampen» før, den gang det var et ungdoms- og danselokale. Så gikk det nok dårlig med driften, og Inndal og Østvoll indremisjonsforening kjøpte «Trampen» og bygde litt om. Det ble bedehus og gitt navnet «Tabor». Det er jo et fint, bibelsk navn. Der gikk vi på søndagsskolen, og der var det, som nevnt, også ungdomsarbeid. På «Tabor» hadde vi juletrefester og mange forskjellige slags møter. Det er ikke så veldig mye jeg husker herfra, men jeg husker tydelig at det i sin tid var vekkelsesmøter i det bedehuset ved en predikant som het Peder I. Ramsrud. Han ble siden leder av Fremskrittspartiet på Østre Toten. [Peder I. Ramsrud ble valgt inn i Østre Toten kommunestyre høsten 1979 for Frp. Han satt på Oppland-benken på Stortinget i perioden 1989-93.]
Da krigen kom
– Har du noen spesielle minner fra tiden før krigen kom til Norge? Hvordan var det i forkant? Var dere forberedt psykisk på at det kunne skje?
– Jeg kan ikke huske det. Det eneste jeg kan huske var den såkalte «nøytralitetsvakta». Jeg kan huske at vår onkel Sverre i Lønnum var utkommandert på nøytralitetsvakt. Norge skulle altså være nøytrale da krigen brøt ut i Europa i september 1939. På Morterud husker jeg det var det satt opp kanoner, luftvernartilleri. Vi var bortom og så på det om kveldene. Svære lyskastere som skulle finne flya. Hvis flya kom så skulle de skytes ned. Psykisk forberedt? Nei, vi trodde ikke det skulle bli krig i Norge. Men 9. april 1940 kom krigen også til oss.
– Du husker dagen?
– Jeg kan huske at far skulle kjøre melka den dagen. Melkekjøring gikk på rundgang blant bøndene; de kjørte med hest og vogn for hverandre. Far skulle kjøre melka ned til Raufoss, men da han kom ned mot Østvoll så var det stans, her fikk ingen lov å passere. Det var helt spesielt med Raufoss på grunn av Raufoss Ammunisjonsfabrikk. De var redde for at tyskerne skulle bombe den eller ta den. Luftvernsirene gikk stadig. Så det var nok på grunn av redselen for angrep at veien ble stengt. I alle fall så kom far hjem igjen med melka. Det var uhyggelig. Det husker jeg godt.
– Jeg kan også huske at Sverre bror hadde brukket benet på denne tida. I aprildagene 1940 lekte vi naturlig nok ute allikevel. Så kom det en streng mann som gikk rundt på gårdene og sa at hvis barna skulle leke ute, så må de leke inne i skauen, under trærne. Det gjorde vi da, gikk inn i skauen. En gang disse tyske flya kom måtte vi løpe inn i skauen, men Sverre gikk med krykker. Han fikk ikke løpt og ble liggende i snøen ute på jordet. Vi andre tok noen grankvister og kasta dem over ham, og så løp vi inn i skauen. Det var den beskyttelsen bror Sverre fikk den gangen! Ellers var det ikke så mye vi hørte om krigen. Vi hadde ikke radio, og ingen naboer heller, for alle radioer var inndratt under krigen.
– Begynte det å gå økonomisk bedre mot slutten av 30-åra og under krigen, eller var det kummerlig da også?
– Under krigen fikk vi bedre råd. Far fikk solgt det han produserte: poteter og melk, og vi kunne bruke av kjøttet vi produserte. Det var vanskeligheten i 30-åra, at man ikke fikk solgt det man produserte. For oss ungene i Vien så ble det under krigen rett og slett bedre tider. Vi hadde slakt og vi hadde poteter. Poteten er forresten et unikum. Det brukte vi til alt mulig! Det hendte at vi fikk potetlompe med potetsmør, det vil si at det var litt margarin blanda opp i kokte poteter, også hadde vi stekt potet oppå som pålegg. Altså potetlompe med potetsmør og med stekte poteter som pålegg. Så det ble mye potet. Det er ikke rart at vi blir kalt «potittlandet». Men poteten, den gjorde at vi overlevde, ingen tvil om det.
– Så dere noen tyske soldater under krigen?
– Ja, Raufoss ble jo et sentrum. Tyskerne kom og tok over hele ammunisjonsfabrikken, og der var det full produksjon under hele krigen. Da jeg begynte på realskolen på Raufoss merket jeg redselen for at engelskmennene skulle komme og bombe byen siden tyskerne hadde fabrikken. Men fabrikken ble ikke bomba. Det var nokså mange tyskere nede på Raufoss. De tok for eksempel halve skolen vår i bruk. De bodde på skolen samtidig med at vi gikk der. Jeg husker de hadde feltkjøkken ute i skolegården der de kokte maten sin. Men episoder med tyskerne utover det kan jeg ikke huske vi hadde.
Videre skolegang
– Du var den første hjemme i Vien som fikk gå på realskole?
– Ja, jeg var den første hjemme som fortsatte å gå på skole etter at jeg var ferdig med folkeskolen. Jeg ble den første i Vien som lærte et utenlandsk språk. «Der Bleistift» var det første tyske ordet jeg lærte. Jeg kom stolt hjem til Tante, og hun var ikke mindre stolt av at en av ungene i Vien kunne lære et fremmed språk!
– Jeg reiste hjemmefra da jeg var ferdig på realskolen i 1947. Da var jeg 18 år. Jeg hadde ikke penger, så jeg måtte ut og tjene dem. En bekjent som arbeidet ved Dikemark sykehus i Asker snakket med direktøren om ikke jeg kunne få jobbe der som pleier. Det fikk jeg, og reiste dit på sommeren 1947. Jeg hadde ikke klær å reise i, så jeg lånte en bukse og en jakke av bror Arvid for å komme meg dit. Og den buksa og den jakka fikk jeg lov til å beholde inntil jeg fikk min første lønning der ute på sykehuset. Stolt var jeg den dagen jeg kunne kjøpe nye klær, og sende buksa hjem igjen og si takk for lånet.
Gunnar sin drøm fra barndommen av var å bli kontormann, fortalte han. Og han var den første hjemme på Vien som fikk seg skrivebord:
– Skrivebordet laga jeg i sjette klasse. Jeg synes det ble et svært fint skrivebord. Riktignok var læreren vår Birger Øftås med og spikra det sammen etter at jeg hadde limt det. For det var litt ustøtt.
– Da jeg hadde vært på Dikemark i halvannet år så søkte jeg på Handelsgym i Oslo, og jeg kom inn! Men så var det dette med pengene. Så mye penger hadde jeg ikke at jeg kunne gå der i tre år. Og det å låne penger var helt utelukket. Så det ble til at jeg søkte på Otto Treiders Handelsskole som lå i Kristian Augusts gate i Oslo. Der tok jeg et halvt års handelskurs. Det ble min utdannelse. Det var en flott skole, og med tanke på det jeg trengte av teori for å kunne ta en jobb, så lærte jeg mer på det halve året enn i løpet av tre år på realskolen. Det var en veldig fin skole.
Gunnar avtjente verneplikten i Tysklandsbrigaden i 1950, og giftet seg i juli 1953 med sykepleier Alfhild Marie Hetlelid (født 1927) fra Hjelmeland. Det var søster Dagmar som i 1949 presenterte sin elevkulling Alfhild for Gunnar under et møte i ungdomsforeningen til Blå Kors i Storgata 38 i Oslo. Hos Blå Kors i Oslo var Gunnar i denne perioden en aktiv speiderleder.
Det nygifte paret flyttet først til Nittedal der undertegnede ble født i 1954. I 1955 fikk familien Nesodden som hjemmebase. Bror Magnar ble født der (nærmere bestemt på fødestuen i Drøbak) i 1960.
På Nesodden ble far Gunnar boende livet ut sammen med mor Alfhild med en «pause» på fem år i New York der jobb som forretningsfører/kontorsjef ved Den norske sjømannskirken («Sjømannskatedralen») i bydelen Brooklyn kalte på ham. Det var i perioden 1961-1966. Hjemme i Norge jobbet han blant annet som kontormann hos henholdsvis Berggård Amundsen i Oslo og fra 1970 ved Nesodden Boligbyggelag (i dag en del av USBL). Far var aktiv i lokalpolitikken og i det lokale menighetsarbeidet.
Far døde 17. november 2003, 74 år gammel, og ble gravlagt ved Nesodden kirke. Vår kjære mor Alfhild døde 3. desember 2012. Hun ligger gravlagt sammen med far.
Folk, tider og steder 